Les om martyrpresten Arne Thu

Les om martyrpresten Arne Thu

publisert: 08. Juli 2019
Torsdag 27. juni var det 75 år siden Vestby-presten Arne Thu døde på Grini. Dette ble behørig markert av Vestby Forsvarsforening sammen med Arne Thus etterkommere. Dagen begynte på Grini, hvor bildet er tatt, og fortsatte i Minneparken her i Vestby - hvor ordfører Tom Andres Ludvigsen holdt tale, og deretter en "minnetale" ved minnesmerket utenfor Vestby kirke holdt av Torbjørn Aas. Du kan lese "minnetalen" her.

 

Arne Thu

Les om martyrpresten Arne Thu

Det var en tung dag i Vestby den dagen det ble kjent at Arne Thu var død på Grini. Det fortalte Arne Eriksens da vi snakket sammen for noen dager siden. Og Arne Eriksen er en av de få her i Vestby som husker Arne Thu. Og det han kunne fortelle, og som står å lese i det stoffet jeg har fått låne av Arne, er at Arne Thu var en aktet og elsket prest her i bygda. Han var en stor mann i flere betydninger av ordet. Arne Thu var et hode høyere enn andre folk. Og så var han en raus og inkluderende og varm person. Han hadde en lun humor og et varmt smil. Og så hadde han stor evne til å knytte kontakter. For han var en folkelig prest, samtidig som han var en dyktig fagperson. Han var flink til å synge. Arne Thu var en stødig tenor, og var med i Vestby kammerkor. Og den gangen var det først og fremst et kirkekor, så de sang ofte på gudstjenester. Og når de sang, gikk presten ofte inn i koret og sang med, fortelles deg. Og ut av koret for å lede gudstjenesten videre. Så Arne Thu var godt likt. Og så var han flink til å fortelle, og Arne Thu hadde mye å fortelle, for han hadde opplevd mye. Så folk likte å høre på ham. Også konfirmantene.  Så, det fulgte glede med «han Thu», ble det sagt.

Som fikk tjenestegjøre her i syv år. Og det ble stille da nyheten kom om at han var død. At han rett og slett hadde segnet om, helt konkret, med døden til følge, som resultat av at to beryktede gestapister brutale, ja jeg vil si sadistiske, opptreden på Grini. Den helt konkrete hendelsen fant sted 24. juni i 44, og så dør han i en sykeseng tre dager senere, den 27. juni. Og underlig nok fikk de pårørende lov til å føre båren til krematoriet, hvor en pastor G. B. Scheie forrettet og holdt en fin tale. Og etter krigen, den 12. august i 1945 ble urnen satt ned her. Og da var det en stor minnehøytidelighet her i kirken, hvor biskop Eivind Berggrav - og mange andre – talte. Aftenposten hadde en bred omtale dagen etter, med overskriften: Martyrprestens støv stedes i menighetens jord. Med underoverskriften Gripende minnehøytidelighet over Arne Thu i Vestby kirke. Og videre Minnesmerke skal reises over hans grav. Og året etter kom minnesteinen på plass. Som er hugget av Anne Grimsdalen.

Det er dekning for å kalle Arne Thun en martyrprest. Nå var han, sånn som jeg har lest meg til det, en mild mann, som kjente og levde etter Jesu ord om å vende det andre kinnet til. Og samtidig var han veldig bevisst på hvor grensene gikk, og på hva han kunne og måtte gjøre, som et troende menneske og som en kirkens mann, i den helt spesielle situasjonen for land og folk som krigen var. Og det var det som var provoserende for regimet, og for vaktene på Grini, og som provoserte fram den brutale slutten. Og da skal jeg fortelle kort om livet hans, og hva som skjedde……

Arne Thu kom til verden i Sandnes den 16. mars i 1891. Han var sønn av en byggmester, og Arne gikk i snekkerlære hos sin far. Og han hadde et godt håndlag. Som skulle komme til nytte senere i livet. og det som skjedde var at det gikk en vekkelse over bygda, som fikk det resultatet fro Arne at han la bort hammer og sag, og begynte på en vei som skulle føre til misjons- og prestetjeneste. Og da måtte han først ta studenteksamen. Det gjorde han på Kongsgård skole i Stavanger. Det var i 1912. Så dro han til Oslo og begynte på teologistudiet på Menighetsfakultetet. Og i 1918 giftet han seg med Helene Birgitte Nilsen. I Nordstrand kirke. Og samme år ble han utnevnt til stiftskapellan i Bjørgvin. Men den stillingen ble han i bare ett år. For Arne hadde et misjonskall. Og kallet til å reise ut, kunne han ikke bli kvitt, sier en av vennene hans om dette. Så Arne Thu søkte og ble ansatt i Santalmisjonen. Og tilbrakte vinteren 1919-20 i England. For språkstudier og forberedelser til misjonsarbeidet. Og i februar 2020 forlot Arne Thu, med frue, Helene, England, med båt, for å reise til Dharampur i India, via Roma, gjennom Zueskanalen og Rødehavet til Bombay. Og Arne Thu, som hadde mange interesser, gledet seg stort over reisen. Ikke minst besøket i Roma, hvor de besøkte katakombene, og reisen over Rødehavet, som spiller en så viktig rolle i Det gamle testamentes fortelling. En som Arne Thu tok studenteksamen sammen med i Stavanger forteller om dette i et manus som heter «Thu som misjonær».

Så var det på ingen måte noe storslått over misjonsstasjonen de kom til i Dharampur eller den tjenesten de gikk inn i. Men de menneskene Arne Thu arbeidet for og med, oppdaget at han var praktisk. Så de kom til misjonæren med alt…, fortelles det. Noe han undret seg over var at postbudet alltid kastet posten på bakken da han kom med brev og post. Ja, det likte han dårlig, helt til han fikk forklaringen. Postbudet var nemlig muslim, og ville bli uren hvis han holdt i et brev samtidig med misjonæren. Og en gang skulle Thu i sykebesøk til en syk kollega. Undervis fikk de beskjed om at en svær vill elefant hadde tråkket i stykker ei bru de måtte over. Og det viste seg å stemme, men de fant materialer til å reparere med, for elefanten hadde knust et helt hus i nærheten. Og litt lenger fremme møtte de elefanten selv. Så hva da? Ja, heldigvis greide sjåføren å skremme elefanten ved å bruke bilhornet.

Arne og Helene var hjemme i Norge i 1926. På veien hjem besøkte de Palestina. Denne reisen skrevet en bok om, som heter «På hellig grunn». Den har jeg lest, for den fant jeg på nettet. Og det var interessant å lese om dette landet, og Arne Thus opplevelser og refleksjoner fra møtet med dette området lenge før staten Israel ble opprettet og dagens israelsk – palestinske konflikt. Og da må jeg bare nevne at Thu la merke til en familie på båtreisen fra India. Som han forsto, etter ganske lang tid, måtte være jøder. For gutten i familien, som av og til kom opp på det dekket hvor Thu holdt til, viste seg å kunne noen hebraiske gloser. Så møter Thu den samme gutten ved klagemuren, når de er der, og da har gutten gjennomgått en forvandling. Nå har han byttet ut de indiske hverdagsklærne, den gamle vesten og den blomstrete skjorten med svart frakk og en bredbremmet filthatt. Men øynene var de samme, sier Thu. Og så stiller han spørsmålet: Hva har skjedd i hans indre. Var forvandlingen spiren til religiøst liv, eller spiren til nasjonalt hat?

Arne Thu var et dyktig fagmenneske. Og han ble leder for presteskolen i Benagaria. Og han gjorde mye for å heve nivået på utdannelsen. For han mente det var viktig for at kirken her etter hvert skulle bli selvstendig. I den sammenhengen skrev Thu en Innledning til Det nye testamente, som han selv oversatte til santalspråket. Og det ble på et vis avskjedsgaven hans til misjonen.

Og i 35 kom familien Thu hit til Vestby. Og flyttet inn på den staslige prestegården her. Arne, Helene Birgitte, og de tre bara som var født i India, Palle, Gudrund og Arne jr. Og året etter, i 1936 kom yngstemann, Einar. Som ble kalt Ei – ei. Og de fant seg fort til rette her. Også barna. For her var det mye tumleplass.

Og da Einar var 70 år feiret han bursdagen sin her på prestegården. Da fortalte han mange episoder fra barndommen. Og jeg tar med en som jeg fant i papirene. Det var kaldt på prestegården. Så hadde familien en St Bernhardhund som het Bamse. Som Einar var sterkt knyttet til. Så var det en særlig kald vinterdag at Einar ville gjøre noe godt for Bamse. Og familien hadde et hønsehus ute på gårdplassen, hvor det sto på varme. Og det Einar gjorde, var å jage hønene ut – de tenkte han ikke så mye på - og så inviterte Bamse inn – som til og med viste seg å være nokså lite interessert - med det resultat at alle hønen frøs i hjel. Det likte mor Helene dårlig

Arne Thu var en god forkynner. Med en klippefast tro på Guds nåde. Så Arne kom i sine prekener inn på Guds kjærlighet til alle mennesker, fortelles det. Og så hadde han naturligviset stort hjerte for misjonene, og var høyt skattet av misjonsvennene her i Vestby.

Men det var mørke skyer i horisonten. Utviklingen i Europa var foruroligende. Og det fortelles at Arne Thu var sammen med venner fra menigheten på kvelden den 8. april, og at han da hadde sagt: I morgen tidlig har vi tyskerne i Stavanger. Og det var ganske nær sannheten.

Og da nyordningen var en realitet, for å kalle det det, ble Arne Thu lagt merke til, og holdt øye med. For Arne Thu visste hva han sto for. Blant annet holdt han seg til den gamle kirkebønnen – hvor en ba for konge, regjering og Storting. Og det skulle en ikke gjøre. Og en gange dukket det opp noen tyskere som ville se kirkebøkene. Og da spurte Thu forundret om de ikke visste at de var belagt med taushetsplikt? Så de måtte gå med uforrettet sak. Og ved en annen anledning kom det noen tyskere med et bilde av Hitler som de ville skulle henges opp i prestegården. Og de gav seg ikke. Så da skal Thu ha svart at de forresten hadde bilde av en tysker der fra før. Så det nye bildet kunne vel henge under det da. Som altså var et bilde av Martin Luther! Og hva resultatet av denne replikkvekslingen ble, vites ikke. Og en gang fikk Thu beskjed fra myndighetene om å sende inn en fortegnelse over antall kirkeklokker – med angivelse av vekt. Og da svarte Thu: Jeg er ansatt som sokneprest, ikke kirkeraner! 

Men ingen hadde noe å utsette på Thus forkynnelse. Før 1. juledagsprekenen i 42. Da må han ha sagt noe som noen som reagerte på – av dem som satt og fulgte med på om de kunne få noe på ham. Så da ble Thu anmeldt. Og resultatet var at Thu måtte sende en kopi av prekenen til det nyordnede kirkedepartementet. Men ekspedisjonssjefen fant ikke noe straffbart i prekenen. Men anmelderne gav seg ikke de. Og nå gikk til tyskerne med anklagen – det kom det fram i rettssaken etter krigen – og nå ble Arne Thu bedt om å melde seg på Victoria Terrasse, den 10. februar i 1943. Og etter avhør ble han sendt til Møllergata 19. Og derfra til Grini. Hvor han både arbeidet i vaskegjengen. Og i skaugjengen som sto for vedhogst. Og det som var den store utfordringen i første omgang, i tillegg til selve frihetsberøvelsen, var maten. Den store mannen Arne Thu fikk alt for lite mat. Selv om den av og til kom en pakke fra Kari, som var hushjelp i prestegården.

Nå var det flere prester og flere troende mennesker på Grini. Som hadde et fellesskap. Og en venn av Thu, Leif Hovelsen, har fortalte om nattverdsamlinger i desinfeksjonsbrakka. Det måtte foregå i den dypeste hemmelighet. Der var også Olaf Haaje med, som ble prest her etter krigen, og den senere Biskop på Hamar, Kristian Schjelderup. Og mange flere.  

En episode som forteller mye om Thu, var at han og en annen prest fikk beskjed om å gi fra seg sin Bibler. Det nektet de – under henvisning til Haag-konvensjonen. Med det resultat at tyskerne hevnet seg på de to prestene med en straffeeksersis en søndag formiddag. Hvor de måtte løpe rundt på appellplassen, og hele tiden skulle kaste seg ned. Hintlegen. Og opp igjen. Om og om igjen. Gestapisten skrek seg nesten hes, mens kirkeklokkene ringte til høymesse i Røa kirke. Og da en av fangkameratene beklaget seg etterpå over behandlingen de hadde fått, svarte Thu: «Jeg har lovet å være tro mot Gud og kongen!»

Og Thu betød mye for fangekameratene sin. Med sin lune og varme måte å være på. Det fikk familien vite etter krigen. Beboerne i brakke nr. 12, ble kalt professorbrakka. For der var det mange akademikere. Og det var nok sånn at tyskerne stadig ute etter dem. Kanskje de på en eller annen måte ble opplevd som en trussel. I hvert fall ble det gitt ordre om en straffe-eksersis for fangene i brakke 12 midtsommerdagen i 1944. Igjen skulle de løpe og kaste seg ned. I et rasende tempo. Nå var det mulig å søke om fritak. Om en var over 55 år, eller om en led av sykdom. Thu 53. Men nå var helsen hans så dårlig, at han ganske sikkert kunne søkt fritak. Men det ville han ikke. Og den gestapist som kommanderte var beryktet. Og etter en stund stupte Arne Thu i bakken. Men ingen fikk lov til å hjelpe ham. Så kom han til seg selv igjen etter noe tid. Og kom seg på bena. Og det gestapisten gjorde da, var å tvinge Thu til å stå med armene over hodet resten av timen.

Det var en norsk lege så på ham etterpå, og ville ha ham inn på lasarettet. Men det ble nektet. Slik lå han i tre dager, før han ble båret til en sykeseng. Og så døde han et par timer senere.

Familien til Thu ble boende i prestegården til freden kom. Men sorgen og savnet gjorde alt annerledes for de nærmeste. Så vil jeg bare nevne at Thus eldste sønn Palle Thu tjeneste-gjorde blant de norske flyverne under krigen, og ble sluppet ned i fallskjerm i Rogalands-heiene nyttårsnatt i 45. Og trangen til å oppsøke familien var sikkert stor. Men det kunne han ikke. Men den 12. august sto familien samlet her, sammen med hele menigheten, og venner fra fjern og nær.

 

Torbjørn Aas

 

Copyright 2019 Den norske kirke – Vestby prestegjeld.

Telefon: +47 64 98 00 70

Ansv. redaktør: Anne-Cathrine Christiansen-Aas

Web-redaktør: Svein Hordnes

Powered by Cornerstone